Haakons hjemmeside - Sykkel dikt

Her vil du kunne lese sykkeldikt skrevet av meg. Alle disse diktene ble skrevet på fritiden min. Men selfølgelig gidder jeg som oftest bare å skrive sykkeldikt.

Mitt første dikt:

I ALL SMERTEN, I ALL LIDELSEN, ER DET ALLTID ET LYS I ENDEN. ET MÅL DU SKAL NÅ. DET KAN VÆRE TØFT I BLANT. OG DU FÅR LYST TIL Å BARE GI BLAFFEN OG GI OPP. MEN, DU VIL KOMME DEG I GJENNOM, OG NÅR DU GJØR DET ER DU I HIMMELEN. DET VIL VÆRE DAGER DET FØLES TUNGT OG DAGER DET VIL FØLES VANSKELIG. DAGER MED GODE FØLELSER OG DÅRLIGE FØLELSER, MEN DU MÅ ALDRI GI OPP. ALDRI STOPPE. FOR HVIS DU GJØR DET, VIL DET HELE FALLE SAMMEN. DU VIL KANSKJE NOEN GANGER FØLE AT DET BARE ER NEDERLAG, MEN HVERT NEDERLAG ER ET SKRITT NÆRMERE SEIER.

DET ER SJELEN I LANDVEISYKLING.
FORTSETT MED DET GODE ARBEIDET!!!

Hilsen Haakon

Mitt andre dikt:

NERVØSITET- sykkelritt

Der står du. På startstreken før en utrolig viktig fellestart. Noen av menneskene rundt deg fleiper og flirer, andre er stille og rolige som steiner, men ikke du. Kroppsspråket ditt sier mye, men ikke alt. Du ser rolig ut som de andre, men inni deg har magen knytt seg til en diger klump av nervøsitet. Du tenker. ”Hvordan gjør de det? Hvordan kan de være så rolig” Du vil roe deg ned, men klarer det ikke. Pulsen stiger og du stirrer ned i bakken. Du nynner på din favorittsang og tenker på stranden og grønne enger, men ingenting hjelper. Tiden går sakte og sekundene blir lange. Du hører en høy stemme si ”1 minutt igjen”. Nå oser du av det, du oser av nervøsitet. Magen knytter seg enda mer og du tenker, ”hvorfor så nervøs? Nei søren heller, hvis de andre greier det, greier jeg det og. Så den høye stemmen igjen, ”15 sekunder”. Pulsen stiger enda mer. ”5 sekunder”. Det er de lengste 5 sekunder du har opplevd. ”Kjør”. Da skjer det. Ingen nervøsitet, alt er borte. Det er bare en ting du har i fokus. Det viktigste av alt.

Oppgaven!!!

Haakon Kjellhov Jonsbøl

Mitt tredje dikt:

Skogstur på sykkel

Tidlig på morgenen sto jeg opp, med en søvnig, men oppladet kropp.
Jeg kjempet mot søvnen og reiste meg opp, jeg var vel ikke helt på topp.
Nå skulle vi snart dra av sted, men først måtte jeg få den lille frokosten ned.

Et glass melk og to brødskiver med syltetøy på, ikke visste jeg at dette aldri ville gå. Jeg var klar for en kort tur i skauen med lavt og rolig tempo, men det skulle vi visst bli flere om, det kan du tro.

Jeg slappet av i bilen og tenkte på gøy, plutselig var vi fremme og pappa sa ”Hei, der er Frøy”.
Før vi visste ord av det var turen i gang, nesten som om et startskudd sa pang.

Kulda var stor jeg frøs jo litt, men jeg hevet hodet ”Jeg tåler en støyt”.
Så fikk jeg en overraskelse, tempoet økte og ble veldig høyt.

Nå tenkte jeg ”nei og nei, får vel legge meg bak å slappe av jeg”
Turen gikk både opp og ned, ”snart klarer jeg ikke å henge med”

Jeg ble stiv og begynte å skjelve i kroppen, langt, langt opp mot selve toppen.
Da sa jeg til far ”Jeg orker ikke mer”. Det blir rett og slett for mye strev.
Men alt gikk til slutt bare bra, for Frøy hjalp meg der og da.

Nå sitter jeg her og skriver et dikt, klar for ny tur, selv om det vil gi meg hjertesvikt.

Mitt tips til deg er at du spiser skikkelig frokost, så ting ikke skjærer seg

Med vennlig hilsen Haakon

Mitt 4 dikt:

Temporitt – En herlig følelse.

«Bip, Bip, Bip BIIIIIP» Lyden vi alle kjenner igjen. Lyden som skremmer vettet av meg, men lyden som også kan gjøre at man gleder seg...

Nå kjører jeg av sted i det store intet, med et «mål» for øyet. Jeg har trent på tempo, jeg har trent på svinger, jeg har trent på frekvens og jeg har trent på sittestillinger.
Men er jeg klar? Det lurer jeg på. Hvilket mål setter jeg meg nå? Er det en tid? Er det en fart? Er det de jeg vil slå? Eller er det noe mer, er det noe jeg har glemt å adere til dette strev?
Halvveien kjørt, nå er det bare en mil igjen. Nå er det like før jeg går på en smell.
Nå har jeg syre fra topp til tå, jeg lurer fortsatt på hva jeg skal ta for meg nå.
Så fikk jeg en ide. Noe annet å tenke på.

Jeg må holde fokus, jeg må konsentrere meg.
Jeg tenker ikke mer på hvilken tid jeg vil ta,
Jeg tenker ikke mer på hvilken fart jeg skal ha,
Jeg tenker ikke mer på dem jeg ville slå i stad
Jeg tenker på noe langt mer viktig enn det. I stedet for a ta meg en hvilestund, sier jeg til meg selv i siste stund:

Det perfekte ritt er ingen tid, men en følelse.

Haakon Kjellhov Jonsbøl Det var mitt 4 og avsluttende dikt i min samling. Håper du likte dem.